Jenter som kommer

Det begynner å bli en evighet siden, men da jeg vokste opp het mine helter Pippi og Pernille, Nancy Drew og Ina. Og Bobseybarna, Aurora og Hardyguttene, Kristin og Erlend og Morgan Kane.

Med andre ord – en salig blanding, ikke nødvendigvis plukket fra verdenslitteraturen. Men de var tøffe og sterke, de gjorde som de selv ville, de var detektiver og løsningsorienterte og ble sett opp til. De ga meg innblikk i helt andre verdener enn min egen. Aurora misunte jeg fordi hun bodde i blokk med heis, langt mer eksotisk enn bondegård. Det er kanskje å dra det litt langt å si at Morgan fremsto som en helt, men handlekraftig var han.

Jeg tror aldri jeg tenkte på hovedpersonens kjønn når jeg valgte lesestoff. Gjør dagens unge lesere det? Selv tilhørte jeg kategorien lesehest, som slepte store bokstabler hjem, etter å ha overbevist en noe bekymret bibliotekar om at jeg faktisk trengte ti romaner i uken. Jeg plukket frimodig fra det ikke spesielt rikholdige utvalget i mitt lokale bibliotek, uten å tenke på jente- eller guttehelter eller ‘god’ eller ‘dårlig’ litteratur. Jeg gikk etter lyst og spenning og om jeg fikk lyst til å lese mer etter det første avsnittet.

10-11 år gammel smugleste jeg et imponerende antall Morgan Kane, godt hjulpet av en eldre bror som villig forklarte enkelte ubegripeligheter. Fascinert og forskrekket fulgte jeg hvordan revolvermannen fra Santa Fe nedla damer og gangstere. 13 år gammel dro jeg Kristin Lavransdatter-bøkene ut av hyllen og var tapt for omgivelsene de neste dagene. Morgan Kane rommet slik jeg husker det få kvinnehelter i vår betydning av ordet, og Kristin? Sterk og utholdende, men det var vel Erlend som var helten. Tross alt. At det påvirket meg har jeg vel nærmest bevis for – jeg har en sønn som heter Erlend.

I dag etterlyses flere jentehelter, og jeg undrer: Må dagens jenter lese om tøffe og sterke jenter for å skjønne at de kan være det? Må dagens gutter lese om tøffe og sterke jenter for å skjønne at de kan være det?

Er vi ikke ferdige med dette ennå?

Svaret er muligens deprimerende. Det er nei. Vi er ikke ferdige med det. Forskere på barne- og ungdomslitteratur både i Norge og Norden har de siste årene sett en trend: Ikke siden -70-tallet har det vært sterkere fokus på kjønn. I dag skriver kvinner og menn visstnok omtrent hver sin halvpart av norsk barnelitteratur, men flertallet av hovedpersoner er likevel hankjønn. Kvinnelige forfattere velger heller en gutt enn en jente som hovedperson, og du kan jo bare gjette hva mannlige forfattere foretrekker. Er veien å gå en mer pedagogisk styrt barnelitteratur der vi velger kjønn og tema etter en eller annen politisk korrekt norm?

Det siste høres jo ikke bra ut. ‘Pedagogisk styrt barnelitteratur’ lukter snusfornuft og sovjetsamvelde, hevet pekefinger og Margrethe Munthe. Som forfatter opplever jeg det umulig å skrive ut i fra en slags politisk korrekt standard, uavhengig om den er satt av forlag, forskere eller kritikere. Det smaker for mye av statlig overstyring, omtrent på linje med Audun Lysbakkens trillegrupper for menn.

Jeg må få skrive som jeg vil og velge helter eller heltinner etter eget forgodtbefinnende. Da jeg skapte Clara, var det selvfølgelig for meg at heltinnen måtte være nettopp det – jente. Hun dukket opp, 13 år, tøff og selvstendig. Definitivt løsningsorientert. I den fjerde og foreløpig siste boken, ‘Diamantjakten’ (mars 2012), er hun med på motemessen i Paris sammen med sin fotografpappa og ramler nok en gang opp i et mysterium. Som hun har gjort tre ganger tidligere også: I ‘Mareritt i Venezia’ jakter hun på et stjålet kamera og i ‘Det forsvunne manuskriptet’ blir pappaen beskyldt for å ha rappet et verdifullt manuskript fra universitetsbiblioteket i Cambridge. I ‘Nobelmysteriet’ er hun med til Nobelprisutdelingen i Stockholm, der en norsk vinner blir slått ned og frastjålet medaljen.

Alle steder ordner Clara opp. Hun er smart og kjapp og har en ‘jeg går rett på, samme hva jeg støter på’-holdning. Det fører henne innimellom bokstavelig talt ut på tynn is, men er noe av det jeg liker best med henne.11-12-åringene som skriver til meg (bare jenter foreløpig!) forteller at de liker Clara fordi hun havner oppi spennende saker, fordi hun aldri gir opp og fordi hun farter rundt i Europa. Ingen har sagt at de liker henne fordihun er jente. De drives av spenning og lyst, og det synes jeg er bra. Om Clara er med på å påvirke dem til å bli selvstendige jenter som våger å stå på egne ben er det en ekstra bonus.

Hovedpersonen Olav i ‘Grunnloven og den forsvunne prinsen’ måtte være gutt. Da en ivrig forlagskonsulent foreslo at han heller burde være jente, til og med tjenestejente, ble jeg nokså gretten. Som forfatter vil jeg med andre ord ikke styres. Samtidig forstår jeg ikke helt hvorfor ordet ‘pedagogisk’ så fort oppfattes som negativt. Må det nødvendigvis være en motsetning mellom den litterære barnelitteraturen og den såkalt pedagogiske? Da ‘Grunnloven …’ kom ut ble den nærmest diskvalifisert av enkelte anmeldere fordi den ‘kunne brukes i skolen’. Som om det pr definisjon var noe negativt.

Pernille i 60-tallets barne-TV var utvilsomt preget av datidens normer, mens Aurora og hjemmepappaen hennes var forut for sin tid. Hadde det noe å si for min utvikling at Pernille var den som ordnet opp og satte skrytepaven Mr. Nelson på plass? At Pippi var sterkest eller at Nancy løste mysteriene?

Det hadde det nok. Rollemodeller er bra, og de finnes selvfølgelig også i litteraturen. En barne- og ungdomslitteratur med kun guttehelter blir feil, og det motsatte er ikke bedre. Litteraturen skal romme både de tøffe og de feige, heltene og skurkene – av begge kjønn. Vi trenger blandingen, og den bør helst være så jevn at den blir usynlig.

Samtidig må den komme naturlig for forfatterne som skal skrive. Da vil vi være observante for det som skjer rundt oss – og det som er i ferd med å skje – og beskrive dette. Litteraturen skal speile samfunnet for øvrig, både det som er mainstream og det som ligger i ytterkantene. På den måten kan litteraturen bane vei og vise at det som er uvanlig i dag kan bli normen i morgen.

Heldigvis er ikke min Clara helt atypisk jenter som vokser opp i dag. Jeg velger å tro at det ikke bare skyldes Gro Harlem Brundtland, men også arven vi har med oss fra Kristin, Pippi, Pernille og Nancy.