Jeg er Malala, og dette er historien min

Barn 10-12 årBarn 10-12 årJeg er Malala, og dette er historien min

Les prologen fra boka «Malala – versjon for unge».

Estimert lesetid 9min
Malala
Malalas bok er skrevet for både barn og ungdom i alderen 10-18 år

Når jeg lukker øynene, kan jeg se soverommet mitt. Senga er uoppredd, det lodne teppet ligger der sammenkrøllet fordi jeg har skyndet meg av sted til skolen, sent ute til en eksamen. Skoledagboka mi ligger åpen på pulten på en side som er datert 9. oktober 2012. Og skoleuniformen – en hvit shalwar og en blå kamiz – henger på en knagg på veggen og venter på meg.

Jeg kan høre naboungene spille cricket i bakgata utenfor huset vårt. Jeg kan høre summingen fra basaren ikke så langt unna. Og hvis jeg lytter veldig godt, kan jeg høre Safina, vennen min i nabohuset, banke i veggen vi deler, så hun kan fortelle meg en hemmelighet.

Jeg kjenner lukten av risen som koker mens mamma jobber på kjøkkenet. Jeg hører lillebrødrene mine krangle om fjernkontrollen – de svitsjer mellom fribryting og tegnefilmer. Snart hører jeg den dype stemmen til pappa som roper kjælenavnet mitt. «Jani,» sier han. Jani er persisk for «min kjære». «Hvordan forløp ting på skolen i dag?» Han spør hvordan det gikk på Khushal School for Girls, som han startet og jeg gikk på, men jeg griper alltid sjansen til å svare helt bokstavelig på spørsmålet.

«Aba,» sier jeg på spøk. «Det er ingenting som løper på skolen, alt bare går!» Det var min måte å fortelle ham at jeg mente ting kunne bli bedre.

En morgen forlot jeg dette kjære hjemmet mitt i Pakistan – med planer om å stupe inn under teppet igjen så fort skolen var slutt – og endte i en annen verden.

Noen sier det er altfor farlig for meg å dra tilbake dit nå. At jeg aldri vil kunne vende tilbake. Og derfor pleier jeg innimellom å dra dit i tankene.

Men nå er det en annen familie som bor i det huset, en annen jente sover på soverommet – mens jeg er mange hundre mil unna. Jeg bryr meg ikke stort om tingene på rommet mitt, men jeg er litt redd for skoletrofeene som står på bokhylla. Jeg drømmer til og med om dem noen ganger. Det er en annenpremie fra den første talekonkurransen jeg var med i. Og mer enn førtifem gylne pokaler og medaljer jeg fikk fordi jeg var best i klassen på eksamener, i debatter og konkurranser. For andre vil det kanskje bare virke som billig plastnips. For andre vil det kanskje bare virke som premier for gode karakterer. Men for meg er trofeene påminnelser om det livet jeg elsket og den jenta jeg var – før jeg dro hjemmefra den skjebnesvangre dagen.

Når jeg åpner øynene, er jeg på det nye soverommet mitt. Det ligger i et solid mursteinshus på et vått og kjølig sted som heter Birmingham i England. Her er det rennende vann i alle kraner, kaldt eller varmt etter behov. Man trenger ikke å bære gassbeholdere fra markedet for å varme vann. Her er det store rom med blanke tregulv, fylt med store møbler og en kjempediger TV.

Det er nesten ikke en lyd å høre i denne rolige, grønne drabantbyen. Ingen barn som ler og roper. Ingen damer i første etasje som hakker grønnsaker og skravler med moren min. Ingen menn som røyker sigaretter og diskuterer politikk.Men noen ganger, selv med disse tykke veggene mellom oss, kan jeg høre at noen i familien min gråter og vil hjem. Men så kommer faren min stormende inn gjennom ytterdøra med buldrende røst. «Jani!» sier han. «Hvordan var det på skolen i dag?»

Nå er det ikke noe ordspill. Han spør ikke om den skolen han selv driver og jeg går på. Men det er en undertone av engstelse i stemmen hans, som om han er redd for at jeg ikke er der og kan svare. For det er ikke så lenge siden jeg nesten ble drept, bare fordi jeg snakket høyt om at jeg hadde rett til å gå på skole.

Det var en helt vanlig dag. Jeg var femten år gammel, gikk i niende, og jeg hadde sittet oppe altfor lenge kvelden før for å lese til eksamen.

Jeg hadde allerede hørt hanen gale ved daggry, men hadde sovnet igjen. Jeg hadde hørt morgenbønneropet fra moskeen like i nærheten, men klarte å gjemme meg under teppet. Og jeg hadde latt som om jeg ikke hørte at faren min kom for å vekke meg.

Så kom moren min og rusket meg forsiktig i skulderen. «Nå må du våkne, pisho,» sa hun. Pisho er kattunge på pashto, språket til pashtunerne. «Klokka er halv åtte og du kommer for sent på skolen!»

Jeg hadde eksamen i pakistansk. Så jeg ba en rask bønn til Gud. Hvis det er din vilje, kan jeg bli best, vær så snill? hvisket jeg. Å, og tusen takk for alt jeg har klart så langt!

Jeg kastet i meg litt speilegg og chapati til teen. Den yngste broren min, Atal, var i spesielt kranglete humør denne morgenen.Han klagde over all oppmerksomheten jeg hadde fått for å snakke om at jenter skal ha samme utdanning som gutter, og faren min ertet ham litt ved frokostbordet.

«Når Malala blir statsminister en vakker dag, kan du bli sekretæren hennes,» sa han.

Atal, den lille klovnen i familien, lot som om han var sint. «Nei!» ropte han. «Hun skal bli sekretæren min!»

All denne tøysingen gjorde nesten at jeg dro for sent, og jeg stormet ut av døra mens den halvspiste frokosten min fortsatt sto på bordet. Jeg løp nedover veien akkurat tidsnok til å rekke skolebussen, som var stappfull av andre jenter. Jeg hoppet på bussen om morgenen denne tirsdagen og fikk aldri se hjemmet mitt igjen.

Turen til skolen var kort, bare fem minutter opp gata og langs elva. Jeg kom frem tidsnok, og eksamensdagen gikk slik den alltid gjorde. Omgitt av støyen fra kaotiske Mingoras tutende biler og fabrikker jobbet vi stille, bøyd over papirene i dyp konsentrasjon. Da dagen var omme, var jeg sliten, men fornøyd. Jeg visste at jeg hadde gjort det bra.

«Vi venter på den neste turen,» sa Moniba, bestevennen min. «Da kan vi prate litt lenger.» Vi likte å vente til den siste bussen kom.

I flere dager hadde jeg hatt en merkelig, gnagende følelse av at det skulle skje noe fælt. En kveld hadde jeg ligget våken og undret meg over døden. Hvordan er det egentlig å være død? Jeg hadde lyst til å vite det. Jeg var alene på rommet, så jeg vendte meg mot Mekka og spurte Gud. «Hva skjer når du dør?» sa jeg. «Hvordan føles det?»

Hvis jeg døde, skulle jeg ønske det var sånn at jeg kunne fortelle folk hvordan det føltes. «Malala, din dumrian,» sa jeg til meg selv, «du ville jo ha vært død og kunne ikke ha fortalt folk hvordan det var.»

Før jeg la meg til å sove, ba jeg Gud om én ting til. Kan jeg dø lite grann og komme tilbake, slik at jeg kan fortelle folk om det?

Men dagen etter skinte solen sterkt og klart, og slik føltes det også dagen etter det og etter det igjen. Og nå visste jeg at jeg hadde gjort det bra på eksamen. Den mørke skyen som hadde hengt over hodet på meg, hadde begynte å letne. SåMoniba og jeg gjorde det vi alltid gjorde: Vi skravlet i vei. Hvilken ansiktskrem brukte hun? Hadde en av de mannlige lærerne begynt med en kur mot skallethet? Og nå som den første eksamenen var over, hvor vanskelig kom den neste til å bli?

Da bussen vår kom, løp vi ned trappa. Som vanlig måtte Moniba og de andre jentene dekke til hodet og ansiktet før vi gikk ut av porten og inn på den ventende dyna-en, den hvite lastebilen som var «skolebussen» til Khushal School. Og som vanlig satt sjåføren klar med et trylletriks. Den dagen fikk han en liten stein til å forsvinne. Uansett hvor hardt vi prøvde, klarte vi ikke å finne ut hva som var hemmeligheten hans.

Vi stimlet inn, tjue jenter og to lærere presset seg sammen på de tre benkeradene som strakte seg langs dyna-en. Det var varmt og klamt, og det var ingen vinduer, bare en gulnet plastpresenning som blafret mot siden mens vi humpet av sted gjennom de tettpakkede gatene i Mingora i rushtiden.

Haji Baba Road var et virvar av fargerike rickshawer, kvinner i flagrende kapper og menn på scootere som tutet og slingret seg frem gjennom trafikken. Vi kjørte forbi en kjøpmann som sto og slaktet kyllinger. En gutt som solgte kremmerhus med is. En reklameplakat for dr. Humayuns hårtransplantasjonsinstitutt. Moniba og jeg var dypt inne i samtalen. Jeg hadde mange venner, men det var Moniba som var hjertevennen min, den jeg delte alt med. Den dagen, mens vi satt og snakket om hvem som ville få best karakterer dette semesteret, begynte en av de andre jentene å synge en sang, og vi andre stemte i.

Rett etter at vi passerte snacksfabrikken Little Giants og svingen i veien som ikke er mer enn tre minutter unna der vi bor, stoppet bussen opp. Det var underlig stille ute.

«Det er så rolig i dag,» sa jeg til Moniba. «Hvor er alle folkene hen?» Jeg husker ikke noe som helst etter det, men her er historien jeg har fått høre: To unge menn i hvit kappe gikk ut foran lastebilen. «Er dette skolebussen til Khushal School?» spurte en av dem. Sjåføren lo. Navnet på skolen var malt med svarte bokstaver på siden. Den andre unge mannen hoppet opp på baklemmen og lente seg inn bak, der vi satt alle sammen. «Hvem er Malala?» spurte han. Ingen sa et ord, men noen få jenter så bort på meg. Han løftet armen og pekte på meg. Noen av jentene skrek, og jeg klemte hånden til Moniba. Hvem er Malala?

Jeg er Malala, og dette er historien min.

Fra prologen i «Malala – versjon for unge»