Møt høstens debutanter: Elin Viktoria Unstad

Elin Viktoria Unstad (f. 1978) er en av høstens barne- og ungdomsbokdebutanter. Hun debuterer med romanen Vega, en røff, dystopisk framtidsroman med internasjonalt tilsnitt. Elin er utdannet innen informatikk, men har også sveipet innom filosofifaget. Hun er fra Oslo, men bor nå i Asker med mann og tre barn.


Her er noen korte stikkord om Elins fremtidsroman Vega:

Det er 52 år siden Energikrigen.
Den varte i sju år.
Krigen ødela alt.
Nesten.


Jeg har intervjuet Elin om blant annet bokidé, skriveprosess og handlingen i romanen.

Om bokidé, skriveprosess og handling


– Gratulerer som en av høstens barne- og ungdomsbokdebutanter! Hva fikk deg til å begynne å skrive?

– Tusen takk. Det er supert og spennende og skummelt. Alt på en gang.

Jeg tror jeg begynte å skrive fordi jeg følte for å skape noe. Jeg har skrevet siden jeg var fem år. Det startet med en minnebok som farfar og pappa skrev små dikt inn i. Hver gang jeg fikk spørsmål om hva jeg ville bli når jeg ble stor, var svaret det samme, forfatter. I tenårene skrev jeg mye dikt og tekster breddfulle av følelser. I tjueårene skrev jeg veldig lite. Men jeg glemte det aldri. Og da jeg ble tretti dukket det opp igjen. Jeg skrev mitt første hele manus. Så mitt andre. Alle gode ting er kanskje tre. Mitt tredje var i alle fall Vega. Resten er historie, som noen sier, og jeg har levd.

Vega er en dystopisk roman om hva vi kanskje har i vente. Ser du mørkt på fremtiden?

– Til det vil jeg svare rungende nei. Muligens fordi jeg insisterer på å være optimistisk. Kanskje fordi jeg ikke har lyst til å tenke på alle utfordringene vi har. Flere av disse mulige problemene har utspilt seg i Vega. Verden har mistet nesten alle ressursene sine gjennom en voldsom krig.

Tror jeg at vi vil ende opp i en ny verdenskrig? I sum nei, fordi vi rett og slett ikke kan det.

Tror jeg at vi vil miste mye av ressursene våre? I sum ja, men jeg er håpefull om at vi kan løse disse problemene om vi samarbeider.


Det er mengder flotte folk i verden. Vi har mye kunnskap. Vi kan om mange nok vil. Det insisterer jeg på å tro.

– Hvordan fikk du ideen til boken?

– Det var en kveld jeg ikke fikk sove. Jeg spurte meg selv hva jeg hadde lyst til å skrive bok om. Svaret jeg fikk var: Gjenbruk. Jeg har alltid vært opptatt av miljø og resirkulering og gjenbruk. Jeg vil vekk fra bruk og kast mentaliteten. Det som gjør at vi kaster fullt brukelige ting fordi vi vil ha noe penere, noe kulere, eller bare noe nytt. Det som gjør at vi hiver ting som slutter å fungere, istedenfor å få det reparert. Vi kjøper heller et nytt bord enn å pusse og male det gamle. Vi kjøper nytt og nytt og nytt av klær.

I Vega ville jeg vise et samfunn hvor folk er tvunget til å tenke på en annen måte. De må bytte klær inn i nye. De må reparere ting som slutter å fungere. Alt sammen fordi de har så knapt med ressurser.


Mens jeg skrev endret dette utgangspunktet seg mye. De store spørsmålene ble: Hvordan organiserer man et slikt samfunn? Hvem skal bestemme? Kan det bli rettferdig? 

Nyhåp – et navn fylt av optimisme og håp


– Handlingen i boken foregår på Nyhåp, et navn fylt av optimisme og håp. Men i virkeligheten er det vel en temmelig totalitær «stat». Kan du fortelle litt om bakgrunnen for navnet og hva som preger dette samfunnet i nåtidsfortellingen?

– Nyhåp kommer fra grunnleggingen av samfunnet. Etter den store Energikrigen fant en gruppe overlevende sammen på dette stedet. Det var dere nye håp i en ødelagt verden. Så måtte de finne en god måte å organisere seg på. En god styreform for det nye håpet sitt. For Nyhåp. Det var lettere sagt enn gjort. For hvordan gjør man det? Man har mennesker som trenger alt. Og knapt noe å gi dem. Den første løsningen deres fungerte ikke så godt. Og kanskje ikke den andre løsningen heller.

I boken begynner historien 52 år etter Energikrigen. Et samfunn er bygget opp. Det er regler og restriksjoner på alle bauger og kanter. Portforbud for å spare strøm. Et visst antall minutter å dusje hver uke.


Rangeringer på skolen som bestemmer resten av livet ditt. Alt i samfunnet er systematisert. Hvis du holder deg innenfor er alt fint. Men hva med de som ikke gjør det?

Hvem er Vega Vamm?


– Tittelen på boken er også fornavnet på hovedpersonen, Vega Vamm. Hva slags type er hun?

– Vega Vamm er en 17 år gammel flink pike. Hun bor i tiende etasje, to etasjer fra toppen, og familien har det de trenger. Hun er skoleflink og ønsker å komme øverst på rangstigen. Hun er sjenert, litt klønete, har ikke mange venner. Det eneste hun gjør som ikke er fornuftig, er at hun har veldig langt hår og at hun elsker å tegne. Begge deler er upraktisk ifølge moren hennes.

I løpet av boken går Vega gjennom en svær forandring. Hun finner ut hva som er viktigst for henne og kjemper for det med nebb og klør og alt annet hun får tak i.


– Vega blir mer og mindre ufrivillig dratt inn i både energikrise og maktkamp. Hvordan håndterer hun dette?

– Først skjønner hun ikke en døyt. Hun får sjokk, vil helst gjemme seg under dyna på rommet sitt. Så prøver hun å ta kontroll. Hun feiler, men fortsetter. Hun ønsker å finne ut hva som er riktig. Etter hvert skjønner hun at det ikke er noen som har fasiten, men at det er opp til det man selv mener er rettferdig. Med en gang hun har bestemt seg for hva som er det viktigste for henne selv og for Nyhåp, går hun inn med alt hun har. Med hud og hår og livet som innsats.

Om du treffer på henne i en mørk bakgate foreslår jeg å løpe i motsatt retning.

Er det paralleller mellom kriser og maktkamp i boken og vår egen tid?


– Ser du noen paralleller til situasjonen som oppstår på Nyhåp og kriser og maktkamper i vår egen tid?

– I vår egen tid ser jeg at demokrati kan være vanskelig for å gjøre de endringene som må til. Se for eksempel på norge og verdensamfunnets reaksjoner på klimaproblematikken. De fleste ønsker å gjøre noe, men klarer ikke å gjøre det likevel. Årsaken er at de ikke vil bli upopulære. En sterkere styreform kunne ha gjort mye mer for å løse problemer vi har og vil få. Men det er en for høy pris å betale med friheten vår. Så hvordan løser vi det? 

– Du har selv tre barn. Har dette inspirert og hjulpet deg i skrivingen?

– Med barna kom drømmen om skrivingen tilbake med full kraft. Tre barn, tre permisjoner, tre manus. Det siste var Vega. Barna mine endret fokuset mitt. Hittil hadde jeg fokusert på å studere det riktige, ha en riktig jobb, være fokusert, være flink, bli en riktig voksen. Som mor sluttet jeg å være så opptatt av det riktige lenger.

Men har de hjulpet meg? Nei, ikke direkte. De har klatret på meg mens jeg prøvde å konsentrere meg, spurt om mer eplejuice når jeg var midt i å skrive om en slåsskamp, blitt syke når jeg trengte å gjøre ferdig noe. På den måten har de tvunget meg til å prioritere beinhardt for å få tid til å skrive. Jeg har skrevet i alle lommer av tid jeg har klart å finne.

Flere ganger har jeg lurt på hvorfor jeg ikke skrev mer før jeg fikk barn. Mens jeg studerte, følte jeg for eksempel ikke at jeg tid. Som trebarnsmor med full jobb virker dette totalt latterlig. 


– Du har bakgrunn fra informatikk, og har også smakt litt på filosofifaget. Har du hatt nytte av dette under arbeidet med boken?

– Jeg har ikke hatt nytte av informatikken direkte. Det er for eksempel ingen datamaskiner i Nyhåp. Vega vet ikke hva internett er. De har så lite strøm at teknologien bare brukes der det er livsnødvendig. Det kan godt være fokuset mitt på dette har formet samfunnet i boken på akkurat den måten. Jeg har jobbet med så nye teknologi at jeg nærmest slettet det i en ny verden. Kanskje. Eller kanskje ikke.

Filosofien har gitt meg noen tanker rundt styreform i et samfunn, rundt demokrati versus diktatur. Dette er interessant og uutholdelig vanskelig.

Elin Viktoria Unstads litterære forbilder


– Har du noen litterære forbilder

– Jeg nevner i fleng:

Suzanne Collins skriver i Hunger Games en tøff heltinne i en historie jeg blir revet med i med en gang. J.K. Rowling skriver i Harry Potter på en måte som gjør det umulig å legge fra seg bøkene. Rick Riordan har i Percy Jackson med seg masse humor. Leigh Bardugo bygger i Six of Crows karakterer som både er geniale og fulle av feil på samme tid. Asbjørn Rydland får i Galderstjerna ungdom til å kjenne seg igjen (vant uprisen 2017). Sigbjørn Mostue framkaller i I morgen er alt mørkt følelser hos leserne (vant uprisen 2015).

– Hvilke forventninger har du til mottagelsen av boken din?

– Jeg aner ikke hva jeg skal eller kan forvente. Selvfølgelig håper jeg at noen (eller et titalls eller hundrevis eller tusenvis) vil like boken mine. Jeg vil gjerne at leserne skal leve seg inn i karakterene, gnisningene mellom dem, og i spenningen som skapes. Det er noen ting man kan tenke over, for eksempel politikken, hvordan samfunnet endte opp der, men hovedsakelig håper jeg at boken river leseren med seg. Jeg vil rett og slett at alle fra 13 år (gjerne opp til 110) får en god underholdningsopplevelse.