Halloween-grøss: Historien om Herr Kock

– Skal jeg fortelle en skikkelig skummel historie? sa
Bendik.
Det var egentlig ikke et spørsmål. Kameratene
hadde sett fram til dette øyeblikket hele kvelden. Klart
Bendik skulle fortelle den skumleste grøsserhistorien
han kunne komme opp med. Helmer og Stig trakk
dynene enda lenger opp. Det var første gang de hadde
fått lov til å sove i uthuset til Bendiks familie uten
voksne til stede. Faren til Bendik var hjemme, men
det var nesten femti meter opp til hovedhuset. Det
var litt som å være på hyttetur alene. Og ingen hyttetur
var perfekt uten en skikkelig spøkelseshistorie
på senga.
– Vi slår av lyset, foreslo Stig.
Bendik reiste seg og trykket på bryteren til taklyset.
Det var så vidt de kunne se hverandre i det
mørke rommet.
– Moa-ha-ha-ha, sa Bendik med tilgjort dyp
stemme.
Kameratene lo litt.
– Ikke noen pinglehistorie denne gangen, ba Stig.
– Vi vil ha en skikkelig grøsser.
– Ok, da skal jeg fortelle en helt sann historie.
Den handler om en nabo nedi veien her som heter
herr Kock. Ingen likte herr Kock noe særlig, det gikk
nemlig rykter om at han stjal. Det forsvant hele tiden
ting fra folks garasjer og boder. Så en kveld bestemte
naboene seg for å dra ned til herr Kock og finne ut
hvor gressklippere og hagemøbler hadde blitt av.
– Vent litt, avbrøt Helmer. – Dette høres ikke ut
som en spøkelseshistorie?
– Du får vente og se. Det eneste jeg kan love deg,
er at det blir verre. Mye verre.
Bendik trakk pusten før han fortsatte med lav
stemme.
– Naboene kom ned til herr Kock i samlet flokk og
ringte på. Herr Kock åpnet og virket overrasket over å
se alle sammen. De fortalte at de var kommet for å få
tilbake tingene sine, men herr Kock nektet for at han
hadde stjålet noe som helst. Naboene spurte om de fikk
lov til å se seg rundt på eiendommen. Men herr Kock
ba dem dra til helvete, de hadde ikke noe på hans eiendom
å gjøre. Naboene skulle til å gå da en av dem fant
ut at garasjedøra til herr Kock sto ulåst. Han åpnet
døra, og der inne sto det fem gressklippere. Naboene
kjente dem straks igjen, så klart. En av naboene fant
også motorsagen sin. Alle sammen ble ganske sinte
og gikk tilbake og ringte på, men Kock åpnet ikke.
De banket på. De sparket i døra. De ropte på ham.
Men heller ikke da åpnet herr Kock. Noen av naboene
begynte å røske i håndtaket, men den solide døra var
definitivt låst. Det var da han som eide motorsagen,
sa: Jeg skal vise herr Kock at han ikke kan stjele fra
naboene sine ustraffet. Så han startet motorsagen og
ropte at han kom til å sage seg tvers gjennom døra om
herr Kock ikke åpnet. Fortsatt skjedde det ingenting
inne i huset. Mannen freste litt med motorsagen, og
til slutt ble han så utålmodig at han begynte å sage
seg gjennom døra. Sagflisen freste ut på gårdsplassen.
Men det han ikke visste, var at herr Kock skulle til å
åpne døra i samme øyeblikk som sagbladet skar seg
tvers gjennom treverket. Så da herr Kock tok rundt
håndtaket, ble armen hans sagd rett av.
– Hæ? Ble armen sagd av? sa Stig overrasket.
– Ja, rett over håndleddet. Hånda hans lå på gulvet,
og det sprutet masse blod ut av armen hans.
– Æsj, utbrøt Helmer. – Hvordan gikk det med
ham?
– Folk som får sagd av armen, kan jo gå inn i
sjokk. Og det verste var at herr Kock også hadde
et dårlig hjerte. Så sjokket ga ham hjertestans. Da
ambulansen kom, var han allerede død.
– Stakkars mann, sa Stig.
– Men det rare var at da begravelsesbyrået skulle
hente ham, så klarte de ikke finne den avsagde hånda.
De lette overalt, men den var umulig å finne.
– Hadde noen tatt den?
– Nei, naboene her driver ikke og stjeler avsagde
hender.
– Er historien virkelig sann?
– Hundre prosent.
– Men hva skjedde med ham som gjorde det?
spurte Helmer.
– Han påsto at det var en ulykke, og det var jo det
på en måte, men politiet sa han måtte regne med en
eller annen straff. Noen dager senere satt han hjemme
alene og så på tv da det banket tre ganger på
døra. Han reiste seg og …
Guttene skvatt. Bendik stanset midt i setningen.
De hørte tre tydelige bank i døra bare to meter bortenfor
der de lå.
– Venter du noen? spurte Helmer.
– Nei, jeg … tror ikke det.
– Må vi åpne? spurte Stig nervøst.
– Pappa har jo nøkkel. Det har jo begynt å blåse
ute, kanskje det var en grein. Trærne står jo veldig
tett rundt huset. Hvor var jeg? Jo, naboen satt hjemme
og så på tv da det banket tre ganger …
Det banket igjen. Tre tydelige slag mot treverket
i døra.
– Herregud, det skjer jo det samme som i historien,
utbrøt Stig med spak stemme.
– Det må være en tilfeldighet, sa Bendik.
– Prøv å si den setningen igjen, ba Helmer.
– Hvilken?
– Den du sa om naboen som så på tv …
– Ja, naboen satt og så på tv–en, og så banket det
tre ganger på døra.
Det smalt igjen i døra, hardere enn sist. Alle tre
for sammen.
– Var du med på de greiene hos herr Kock, eller?
spurte Stig.
– Jeg, nei. Klart ikke det.
– Var faren din med?
– Jeg … jeg tror ikke det, sa Bendik med tynnere
røst.
– Hva skjedde med naboen som gjorde det? Du
må si det, forlangte Stig.
– Det er nettopp det. Da han åpnet døra, så
var det ingen der. Han gikk ut, og i neste øyeblikk
lukket døra seg bak ham. Selv om han hadde nøkler,
så kom han seg ikke inn igjen. Han ringte til og med
en kamerat, det er derfor vi vet hva som skjedde siden.
– Ja, hva da?
– Mens de pratet, gikk han ut i garasjen og hentet
motorsagen for å sage seg gjennom døra si. Men idet
han startet motorsagen, ble mobillinjen brutt. Da de
fant ham, sto motorsagen rett ut av brystet hans.
– Rett ut av brystet? gjentok Stig.
Det banket på døra igjen. De skvatt så de lettet
fra bakken.
– Er det noen der? ropte Bendik.
Det kom ikke noe svar.
– Hvorfor ropte du? hvisket Stig. – Nå vet de jo
at vi er her.
– Men nå banket det jo uten at jeg sa at hånda
banket tre ganger.
Igjen banket det tre ganger.
– Hånda er der ute, sa Helmer.
– Vi kommer til å dø, stønnet Stig med skjelvende
stemme.
– Det virker ikke som den kommer til å gi seg, sa
Bendik.
– Jeg ringer politiet, sa Helmer og tok opp mobilen.
– Vent, sa Bendik. – Ikke gjør det.
– Jeg vil ikke være her mer, sutret Stig.
– Hæ-hæ-hæ! Jeg har lurt dere. Det er bare pappa.
De kunne se det brede fliret hans i det halvmørke
rommet.
– Hva? Har dere lurt oss? spurte Stig sint. – Din
dritt!
– Dere ble jo så redde, da. Dere skulle sett dere
selv. Vi må jo ha det litt gøy, da.
Bendik reiste seg, gikk bort til døra og åpnet.
Utenfor var det ingen.
– Pappa? Du kan komme fram nå.
Helmer og Stig kom bort og stilte seg på hver sin side
av Bendik. En isnende vind strøk over dem, og huden
ble nuppete av frysninger. Alt var mørkt rundt dem.
– Du, den historien med naboen, det var bare noe
du fant på, ikke sant? undret Helmer.
– Nei, den er faktisk sann. Men jeg skjønner ikke
hvordan de kunne rote bort den hånda. Og han med
motorsagen skled sikkert og drepte seg selv. Ingen
tror vel på at en død hånd kan ha gjort noe sånt.
I samme øyeblikk lukket døra seg bak dem. Alle
tre skrek til.
– Pappa, er det deg? ropte Bendik.
Han dro i dørhåndtaket, men det satt bom fast.
– D-d-d-dette er jo akkurat d-d-det som skjedde
med naboen? stotret Stig.
Bak uthuset hørtes en kraftig lyd. Ingen av dem
var i tvil om hva det var. Noen hadde startet en
motorsag.
– Vi må komme oss opp til huset! ropte Helmer.
Stig var allerede på vei, og de andre kom tett etter.
Mørket gjorde det vanskelig å se hvor de satte beina.
Utelyset skinte som et fyr i natta foran dem. Framme
ved huset skulle Stig løpe rett inn, men klasket nesa
i nok en dør.
– Det er jo låst her òg! utbrøt han og presset fingeren
nesten gjennom ringeklokka. – Hvor er faren
din? Det er jo ingen som åpner!
Bak seg hørte de motorsaglyden komme nærmere.
– Jeg tror kanskje pappa var der da det skjedde,
og nå skal hånda ha hevn …, grøsset Bendik.
Den vanvittige sagelyden kom stadig nærmere.
Det føltes som om noen hadde naglet dem fast til
bakken. De fikk ikke øye på noen i stupmørket.
– Døde hender kan jo ikke leve. Det går bare ikke
an! brølte Helmer.
Det virket som det hadde klikket fullstendig for
ham.
– V-v-vi må løpe, stotret Stig.
– Nei, jeg skal ta opp kampen, sa Bendik bestemt.
– Om jeg så må dø, skal jeg i hvert fall forsøke å
hindre at den døde hånda sager i hjel flere folk.
Han tok opp en tynn, halvmeterlang pinne fra
bakken.
– Er du gal? Du kan ikke forsvare deg med den
kvisten der, sa Stig.
– Vi må løpe!!
– Hæ-hæ-hæ, lo Bendik og kastet fra seg pinnen.
I samme øyeblikk kom Bendiks pappa til syne. I
hånda holdt han motorsagen.
– Dere skulle sett ansiktene deres. Tisset dere i
buksene, eller? Dere ble dobbeltlurt! Hæ-hæ-hæ!
– Din … din forbanna idiot! brølte Stig.
– Hæ-hæ-hæ. Jeg er kongen av practical jokes.
Pappaen til Bendik freste litt med motorsagen
mens han også lo.
– Dette gidder jeg ikke. Jeg drar hjem! sa Stig
sint.
Pappaen til Bendik skrudde av motorsagen. Det
virket i hvert fall som om han gjorde det. Men lyden
forsvant ikke. Pappaen snudde seg. I mørket freste
det fortsatt en motorsag.
– For noen suppehuer? Vi blir da ikke lurt flere
ganger nå, fnyste Helmer. – Jeg går og pakker sakene
mine jeg også.
– Vent! sa Bendik. – Det er ikke oss.
– Morsomt, sa Stig spydig. – Vet du hva? Vi blir
søren ikke trippellurt. Så dumme er vi ikke.
– Tenk om det er … hånda, sa Bendik med nervøs
stemme. – Dere må ikke …
– Dust, sa Helmer.
– Idiot, la Stig til.
Helmer og Stig marsjerte ned mot uthuset.
– Kom, vi går inn, sa pappaen bekymret, låste
opp og dro med seg Bendik inn i hovedhuset.
Stig og Helmer kom seg ned til uthuset og begynte
å pakke klær og tannbørster. Utenfor freste det fortsatt
i en motorsag.
– Noen ganger er bare Bendik en skikkelig superdust,
sa Stig.
– Veldig, istemte Helmer.
Da de hadde pakket bagene sine, gikk de ut igjen
og begynte på turen hjemover. Idet de passerte hovedhuset,
hørte de saging innefra.
– Nå holder de på inne også. For noen kjempetullinger,
sa Stig surt.
– De synes sikkert de har det dødsgøy, sa Helmer
spydig.
De trasket så hurtig forbi huset at ingen av dem la
merke til blodet som rant ut under dørkarmen.

Les mer om Marg & bein-serien her.