ZombieLars og vennene hans viser at man aldri skal godta fremmedfiendtlighet

Hyllet av kritikere og elsket av de store barna. ZombieLars er på god vei til å bli en serie med moderne klassikerstatus. Det er mye å lære av en liten kis i rød hettegenser med halvdøde glitrende øyne. ZombieLars er nå aktuell i sitt tredje bind som tegneserie.

ZombieLars og vennene hans må kjempe for sin tilværelse i et samfunn der fremmedfrykten henger over dem (Tegninger: Kim W. Andersson).

Science fiction har en enestående evne til å sette fingeren på smertepunkter, enten det handler om politikk eller bare om hvordan det er å være menneske. Alt blir så mye tydeligere når indre demoner blir til heslige monstre og sjelekvaler blir episke slag mellom himmel og helvete. Skrekkserier for barn og unge har en solid tradisjon gående på dette området. Blodig gørr er en perfekt kulisse for følelsen av å være ung.

Bryter sjangergrenser og stereotypier

Gjennom serieskaperne Thomas Seeberg Torjussen og Gisle Halvorsens visjon behandler ZombieLars zombie-skikkelsen på sin egen måte.  Han er ikke et kjøttetende monster, men en 11 år gammel gutt med en litt brokete historie og en tilsynelatende likeglad holdning uansett hva som skjer. Sønn av en levende mor og en far som er fullt ut zombie. Hva som rører seg i ham er seriens grunnleggende mysterie. Forfatter Monika Isakstuen bekjente sin kjærligheten til TV-serien om ZombieLars denne våren for dens evne til å skildre det ville og utøylelige i mennesket. Også kritiker Marie Kleve hyller TV-serien og sammenligner den med Skam: «Begge seriene bryter sjangergrenser og stereotypier, og handler dypest sett om det samme: Vennskap, utenforskap og å finne sin plass i fellesskapet.» Det er mye å lære av zombier, ninjaer, heks og troll i ZombieLars. Vi har laget ei lita liste.

1. Du skal aldri godta fremmedfiendtlighet, spesielt ikke når den kommer fra de som skal bestemme

Rektor Toril kjører et strengt regime under mottoet «Like barn leker best» på Bekkebakken skole. Om det er noe som virker betydelig mer dødt enn ZombieLars er så er de som forsøker å leve etter dette slagordet. Her er det ninjaen Anna, nerden Robert og Lars som er heltene. De godtar aldri de voksnes argumenter for å finne seg selv til rette i et samfunn tuftet på angsten for alt som er fremmed.

2. Det gjør vondt å bli definert som annerledes, selv for en levende død zombie

Som halvzombie sies det at Lars har evnen til å slå av og på følelsene sine, men selv ikke dette er uproblematisk. Han kan ikke skjule sitt sinne eller sin fortvilelse over å være annerledes i et fremmedfiendtlig samfunn. «Å leke litt med en som ikke kan skade seg. Det er mer som å sparke på en stein», sier rektor Toril. Men vi vet bedre. For Lars og vennene hans lever i et samfunn som har normalisert en angst og en manglende empati for alt som er annerledes. Det er det virkelige monsteret.

3. Du kødder ikke med en som gnager på en fot, liksom

ZombieLars sin første reaksjon på sitt nye liv på Bekkebakken er at han vil rømme og slå seg sammen med en gjeng flakkende menneskespisende zombier i Detroit. «Men Lars, du er ikke sånn.» sier moren hans. «Jeg kommer til å bli sånn» sier Lars og hopper ut av vinduet. Scenen kan sees som en parallell til de norske syriafarerne. Å systematisk generalisere, krenke og trakassere de som er annerledes får uforutsigbare konsekvenser. Selv om Lars nekter å gnage på en fot, til og med når den er laget av marsipan og syltetøy, blir Bekkebakkens definisjon av Zombie-Lars også hans egen. Han kaller seg selv fremmed, akkurat som alle andre.

4. Ikke skjul hvem du er

Spesielt de voksne i ZombieLars har ikke skjønt det. De har jobbet så hardt for å innordne seg at de har glemt hvem de er og hva de står for innerst inne. Pappaen til Anna tør ikke å gjøre noe annet enn å stå helt stille og forsvinne. Han er ninja, så han blir usynlig hver gang han blir redd og det er stort sett hele tiden. Det er vanskelig å vite hvor man har de voksne i denne serien. Det er sjeldent noe hold i dem når det kommer til stykket, og demonene de bygger opp inne i seg blir store og eksplosive. Som det ikke er ille nok trykker de dette regimet nedover hodet på barna sine. «Du må prøve å ikke være så utagerende ulevende», sier moren til Lars.

5. Det er bare å plukke seg sjøl opp igjen

Uansett hva som skjer og hvilke smeller du får må du plukke deg sjøl opp igjen og knekke deg selv på plass på en eller annen måte. Lars bli jevnlig bokstavelig talt overkjørt av rektor på skolen sin. Han blir dumpet ned fra et hustak av gutta i klassen og begravet av en skummel gruppe politiske aktivister. Men ZombieLars fortsetter selv om hjertet kjennes som en tung gråstein. Han børster av seg støvet og knekker nakken på plass igjen.