Jeg er gift med en pasjonert birøkter, og får min daglige dose av honning – og av faktafortellinger om bier. Mye av det jeg får høre er utrolig spennende. Og av alt birøktermannen har fortalt hittil har bidronningas sang vært det som interesserte meg aller mest.
Ja, du leste riktig: Både dronningen og hennes undersåtter kommuniserer gjennom lyd.
Dronningens sang kalles for dronningtuting på norsk, queen bee piping på engelsk. Når et bifolk oppfatter at dronningens feromoner ikke har samme kraft som før, begynner de å lage dronningceller. Inni disse ligger larver som er identiske med arbeiderbiene. Men de mates med dronninggelé som gjør dem større og med andre egenskaper enn arbeiderne.
Om en kube blir dronningløs kan arbeiderne faktisk legge egg, men det blir bare droner (hanner). Bare en paret dronning kan lage egg som blir til hunner og hanner. Hun er koloniens sentrum, hun holder kuben gående.
Men når en dronning ser at det er dronningceller i kuben, da vet hun at trøbbel kommer. En ny dronning vil utfordre henne til kamp. Kanskje kommer hun til å dø. Eller kanskje blir hun kastet ut. Men det finnes en fredelig løsning – og det er gjennom sang!
Når dronningen synger for de ufødte biene som ligger i vokscellene og venter på å krype ut, vil disse svare. Og også ufødte dronninger synger – og får svar. Slik kan de sondere hvem av dem som står sterkest i bifolket – og hvem som kanskje må ta med seg et mindre hoff og flytte til et annet sted.
Det er dette som boken Dronninga kallar handler om: En bidronning som ser at noe er galt i kuben. Kan det være sykdom? Er det henne det er noe galt med? Eller er det en ytre fiende? Hun kaller på sine undersåtter…
Samspillet mellom bisamfunn og dronning er det vi har vært opptatt av å skildre i denne boken. En dronning kan ikke klare seg alene, og bifolket trenger sin dronning, sine droner, ryddebier, pleiebier, soldater, speidere og sankere for å leve videre.
Teksten er skrevet av Per Olav Kaldestad. Det har vært en stor glede å samarbeide, og det er første gang jeg har opplevd at en forfatter skriver seg inn i en idé som jeg som illustratør har grepet fatt i. Vi var i dialog om samarbeid kun et år etter at vi hadde laget diktboka Med kråkenebb og kråkeføter (Cappelen Damm 2010).
Et bildeboksamarbeid vokser sakte fram. Ideer kastes fram og tilbake. Oppbygning og regi er viktig: Om problemene som truer biene skal behandles i en bildebok, hvordan får vi leserne til å bry seg? Og hva slags uttrykk kunne en slik bok ha?
Det skal Per Olav og jeg snakke litt om på lanseringen av boken 5. september kl 18.00 på Litteraturhuset i Bergen (lokalet heter Zinken Hopp). Er du nysgjerrig på å høre mer? Velkommen skal du være!
Bla i boka:
