Den magiske boka

Et barn tar tak i en bok og begynner å lese. Og klarer ikke å slutte å lese før han eller hun har nådd siste side.

Barn leser Smaragdatlaset

«Hvorfor jobber du med barne- og ungdomslitteratur?» Det er et spørsmål jeg får til stadighet, langt oftere enn man skulle tro.

Mine svar er mange. Og hvilket av dem jeg velger, avhenger ofte av hvem jeg snakker med. Overfor enkelte vil jeg betone gleden ved å bli eksponert for en bredde av litterære sjangrer. Andre får høre om hvordan det er å jobbe med illustrasjon. Eller om hvilke utfordringer vi møter når vi hjelper en forfatter med å skrive gode lettlesthistorier for barn. Ingenting av dette er feil. Bildet jeg tegner er korrekt. Men det jeg forteller utgjør heller ikke hele bildet.

Svarene mine dreier seg veldig ofte om forlaget, forfatterne og illustratørene. Eller om meg selv. Jeg lar behovet for å gi innsyn i selve arbeidet, beskrive hva jeg gjør til daglig – altså, hvilken rolle de voksne spiller i den litterære utviklingen –, skygge for noe annet og langt viktigere. Og dermed glemmer jeg den kanskje største grunnen til at jeg begynte å jobbe med barne- og ungdomslitteraturen. Eller: det kan virke som om jeg har glemt den, helt til jeg plutselig får en påminnelse, fra uventet hold.

Påminnelsen kan for eksempel se slik ut:

Det er kveld, klokka er vel 21.30, kanskje senere, det er i alle fall på høy tid at sønnene mine slukker lysene og sovner. Jeg står ved døren og lytter. Yngstemann har tydeligvis sovnet, eller i ferd med å sove. Men ikke eldstemann. Jeg kan høre lyden av papir som knitrer, lyden av at han blar i en bok. Jeg åpner døren og begynner å snakke. «Time for bed», sier jeg. «Lights out.»

Han svarer ikke. «He-e-e-e-llo … ?»

«Oh, um, hey pappa», sier han, uten å se opp.

Han fortsetter å lese.

Jeg ser på forsiden på boka. Så ser jeg hvor langt han har kommet. Han kan ikke ha lest mer enn en halvtime og er allerede på side 30.

Det er tydelig at boka gjør inntrykk. Men hvorfor ble akkurat denne valgt ut?

Av alle bøkene jeg har med meg hjem og anbefaler ­­– og det er ikke få – , har han altså latt seg rive med av Smaragdatlaset. Og det med en entusiasme jeg ikke har sett siden han leste første bind i serien om Percy Jackson.

Med ett går tankene til uken før barnebokmessen i Bologna i 2010. Det er alltid en svært hektisk tid. Manusene strømmer inn fra alle hjørner av verden og man må gjøre mange harde prioriteringer. Man begynner på mange historier, få av dem leses ferdig. Det var i denne perioden, bare noen dager før avreise, at jeg og redaktør Hege Eikenes Randen, begynte på utkastet til det som senere skulle hete Smaragdatlaset.

I utgangspunktet var det lite oppsiktsvekkende ved fortellingen i seg selv. Manuset fremsto som en dråpe fantasy i et hav av liknende fortellinger. En magisk bok. Foreldreløse barn. Et skummelt barnehjem. Hemmelige ganger. Jeg følte at jeg hadde lest dette utallige ganger før. Og den dag i dag er jeg usikker på hvor original boka er – i betydningen utfordrende og nyskapende. Men vi hadde fått manuset anbefalt av flere vi stoler på. «Les det», var budskapet. «Dere vil bli overbevist.»

Av hensyn til fremtidige lesere velger jeg å si minst mulig om selve historien. Det holder å nevne dette: Jeg husker følelsen av å hente frem manuset og begynne å lese, midt i en periode hvor tiden er knapp og utallige andre prosjekter står i kø. Jeg begynte rundt klokka 21 og fortsatte til jeg sovnet rundt klokka 23. Neste dag fortsatte jeg å lese. Og etter hvert ble det tydelig for meg at vi satt med noe spesielt, en bok som hadde potensial til å nå langt flere barn enn vanlig.

Jeg så dessuten mer enn bare et markedspotensial. Jeg ble selv grepet, på en måte som overrasket meg. Ikke for det, jeg lar meg ofte begeistre og berøre av barne- og ungdomsbøker. Men ikke når boka er så enkel, så glassklar, som denne.

Det forfatteren John Stephens har, som av og til mangler hos fantasyforfattere, er humor og glimt i øyet – det man på engelsk omtaler som «wit». Karakterene og historiene er enkle og han maler med bred pensel. Likevel er det en dybde i det han tegner. Karakterene virker fyldige, til tross for det enkle utgangspunktet; personligheten til forfatteren, humoren og visdommen, skinner gjennom overflaten.

Redaktøren og jeg la inn en såkalt pre-empt, et bud som er ment å være høyt nok til at det aksepteres uten budrunder med andre forlag. Så kom arbeidet med å overbevise andre i forlaget om boka. Det viste seg etter hvert å være nokså lett, i hvert fall etter de første innledende rundene. Jungeltelegrafen gikk. Medarbeidere som slettes ikke har sansen for fantasy (og som kan lite om ungdomslitteratur) kom innom for å fortelle hvor mye de likte Smaragdatlaset.

Oversetter ble kontaktet. Omslag ble valgt ut.

Markedsplanen ble lagt og innsalget gjort.

Og nå lanseres Smaragdatlaset om noen korte dager, på en måte som er sjelden i Norge.

I slike stunder som dette er man selvsagt spent på utfallet. Man lurer på hvordan boka vil bli mottatt, hvor mange den kommer til å nå. Lanseringene i andre land tyder i alle fall på at Smaragdatlaset vil nå bredt. Det gjør også forhåndsleserne så langt her hjemme. Fra bokhandlere og førstegangslesere får vi overstrømmende tilbakemeldinger – og mange av dem speiler min egen opplevelse av romanen. Alt dette gleder selvfølgelig forleggeren. Alt sammen er vel og bra.

Det er likevel først når boka er der, når den finnes som et fysisk objekt mellom barnehendene – det er først når den blir lest – at suksessen virkelig betyr noe. Det var dette jeg så et lite glimt av for noen dager siden. Et glimt av noe jeg hele tiden jobber for, men ikke ser ofte nok. Visst ser jeg det når jeg innom skolebesøk eller på et forfatterforedrag. Men ikke alltid på denne spontane måten, helt uavhengig av agenter, redaktører, salg- og markedsføring, osv.

Et barn tar tak i en bok og begynner å lese. Og klarer ikke å slutte å lese før han eller hun har nådd siste side.

«You like that book?» spør jeg min sønn.

«…»

«Daniel … ?»

«…»

Nok en gang svarer han ikke. Min egen sønn snakker ikke med meg. Og dermed sier han akkurat det jeg har lyst til å høre. Alt er som det skal være. His silence speaks volumes. Man kan få gåsehud av mindre.