Helt fra jeg startet å tegne Veslemøy har jeg fått høre at måten jeg lager tegneserier på er feil. Jeg tar opp for alvorlige temaer, jeg bruker for lite plass til det jeg prøver å si, folk vil underholdes, og tegneserier skal jo være morsomme! Jeg innser at disse tipsene var ment til å hjelpe meg. Jeg vet også at de som ba meg gjøre dette har rett. Lett underholdning selger mye mer enn mørke betraktninger om livet, og hvis du vil leve av å lage tegneserier er det fornuftig å sikte seg inn på et bredt publikum. Helt i begynnelsen var det også det jeg prøvde på. Men etter hvert som ideene kom, oppdaget jeg at humoren min alltid hadde et snev av mørke, og det ble tydelig at Veslemøy ikke var noen humorserie. Jeg brukte serien til å lufte frustrasjon, til å stille spørsmål og til å utforske tanker.
Jeg begynte å tegne Veslemøy i 2008, selve året da tegneserier, som hadde vært i en gullalder i 10 år, fikk en kraftig nedtur. Jeg var 22 år gammel, hadde hoppet av studiene og jobbet i en bokhandel. Jeg hadde flyttet fra Oslo til Stavanger og følte meg fremmed på et fremmed sted. Det var på mange måter den vanskeligste tiden i mitt liv. Jeg fryktet at jeg var på vei til å skape et liv for meg selv som jeg ikke likte. Det var disse tankene som fikk meg til å begynne å skrive ned ideer til en tegneserie.
Jeg hadde ingen plan, ingen idé om hvordan serien skulle bli. Jeg forsøkte å ha en hel familie for Veslemøy i begynnelsen. Lillesøsteren Rakel var en figur jeg fant opp alt som 11-åring. Jeg kjente karakteren Rakel mye bedre enn jeg kjente Veslemøy, og det tok et par år før jeg skjønte at Veslemøy ikke var noen fremmed figur. Hun var meg. Ideene ble mer personlige, mørkere. Jeg tok opp ting jeg aldri hadde turt å ta opp før. Bifigurene falt vekk og Veslemøy stod alene igjen. Det var slik det skulle være. Jeg fant at de ærlige stripene, de vonde og sårbare, var de jeg likte best. Så til tross for motstand og formaninger om å endre serien og gjøre den lysere, lot jeg den bli akkurat det jeg trengte at den skulle bli. En støtte i mine vanskeligste år.
Våren 2011 laget jeg facebookgruppe til Veslemøy. Det var ikke min idé, det var en leser som foreslo det. Det skulle bli min beste avgjørelse så langt. Gruppen ga meg en arena der leserne kunne samles og gi respons. Et sted der jeg styrte alt selv og ikke trengte å bekymre meg for at avisene ikke ville godta det jeg lagde. Frem til 2011 var jeg ikke sikker på om serien min var noe å lese for andre. Jeg skrev kun for meg selv. Men etter hvert som facebooksiden tok av, fikk jeg endelig se at Veslemøy også var til hjelp for andre. Det var en veldig fin og underlig opplevelse å se at serien ikke lenger bare var min. Den ble noe mer, den tilhørte alle som ville lese den.
Så hva er en tegneserie? Alt i alt er tegneserier bare et ord for historier og poeng som er illustrert. Det er ingen regel som tilsier at man må fremprovosere latter for å kvalifisere som tegneserieskaper. Sjanger, kategorier og regler hører ikke hjemme i kreativitet etter min mening. Hvis vi skal låse oss fast til gitte forventninger og prøve å følge kun hva andre har gjort før oss, hvor kjedelig ville ikke verdens kreative bidrag bli? Når det er sagt er det ikke tvil om at lys og lett humor selger. Det kommer til et punkt der du må spørre deg selv hva du ønsker å oppnå med det du gjør. Jeg klarte ikke å tvinge Veslemøy inn i en kategori, og jeg trives bedre når kreativiteten min er fri!
“Even a happy life cannot be without a measure of darkness, and the word happy would lose its meaning if it were not balanced by sadness.”
Carl Jung
