Barndommens nattbord: Intervju med Sidsel Jøranlid

BarnebøkerBarndommens nattbord: Intervju med Sidsel Jøranlid
Estimert lesetid 4min

Sidsel Jøranlid (f. 1970) er utdannet journalist og jobber som frilanser, blant annet med helsespørsmål og tett-på-livet saker til ulike magasiner. I 2016 debuterte hun som barnebokforfatter med den søte historien om Bettina brudepike, illustrert av Monia Nilsen. Bok nummer to om Bettina, Bettina og sommergaven, forelå på forsommeren i år, og nå er tredje bok i serien ute, Bettina overnatter. Alle bøkene er ekte Leseløver og inspirert av Sidsels tre barn.

Bettina overnatter
Bettina overnatter er en fortelling om det skumle med å overnatte borte. Bettina liker det ikke, men venninnen Anna insisterer, og Bettina blir en erfaring rikere.

– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?

– Jeg var veldig glad i bøker, og husker at mange av historiene jeg leste gjorde inntrykk. Venninnen min og jeg var innom skolebiblioteket flere ganger i uken før vi slepte oss hjemover med tunge sekker. Bibliotekarene var alltid flinke til å finne spennende spøker til oss, men det gikk også mye i serier. Noen av seriene jeg likte ekstra godt var Fem-bøkene, Ina-bøkene, Anne fra Bjørkely og Guro-bøkene. I tillegg har bøkene til Maria Gripe og Astrid Lindgren gjort inntrykk. Det er nok Astrid Lindgren som har betydd mest for meg. Hennes bøker har fulgt meg gjennom hele barndommen, fra bildeboken Jovisst kan Lotta sykle, som jeg leste til den var helt fillete, og til Ronja Røverdatter som var en av de siste barnebøkene jeg fikk, før jeg gikk over på mer voksen litteratur.

– Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?

– Noen av de første minnene jeg har når det gjelder bøker, er moren min som leste bildebøker for meg. Jeg husker jeg satt på fanget hennes og at vi som regel hadde en stor stabel med bøker ved siden av oss, som jeg ville hun skulle lese. Det var gjerne bøkene om Barbapappa, Jason og sinna-Guri, Albert Åberg eller Lotta fra Bråkmakergata. Jeg husker at jeg syntes det var veldig fint å bli lest for, og at jeg alltid håpet lesestundene varte lenge. Da jeg ble litt større var det faren min som overtok lesingen for søsteren min og meg. Han fant frem noen av de mest spennende guttebøkene han hadde hatt da han var liten og leste om smugling og bankran så vi nesten ikke turte å sove etterpå. Jeg tror han synes disse lesestundene på sengekanten var like spennende som det vi syntes, og jeg husker vi ba ham lese for oss lenge etter at vi kunne lese selv.

– Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?

– Jeg tror alt jeg leste selv, og alle historiene som andre leste for meg som barn, har vært med på å gi meg skriveglede og nysgjerrighet rundt det å skrive. Bøker har alltid betydd mye for meg, og jeg var ganske liten da jeg tenkte at det å være forfatter måtte være verdens beste yrke. Jeg var medlem i Boklubbens barn i mange år og hver gang jeg fikk en ny bok i posten synes jeg det var spennende å lese medlemsbladet som fulgte med. Der sto det litt om forfatteren, men også om hvordan boken hadde blitt til. Det å skrive historier som andre kunne lese, var noe jeg drømte om hver gang jeg leste en fin bok.

Les gjerne debutantintervju med Sidsel Jøranlid på Forlagsliv.

Her kan du lese Sidsels eget blogginnlegg om debutboken hennes, Bettina brudepike, på Forlagsliv.