Barndommens nattbord: Intervju med Erlend Loe

BarnebøkerBarndommens nattbord: Intervju med Erlend Loe

Erlend Loe (f. 1969) kan vise til et omfattende forfatterskap med bøker for både voksne og barn. Hans foreløpig siste barnebok, «Politiland», kom i 2016 med illustrasjoner av Thore Hansen.

Estimert lesetid 3min

Erlend Loe (f. 1969) har skrevet bøker i flere sjangere og har et bredt publikum. Han er også filmanmelder og manusforfatter for film- og fjernsyn. Absurd humor er et av hans varemerker. I 1993 debuterte han med romanen Tatt av kvinnen, og i 1969 kom Naiv.super, som også ble en internasjonal suksess. For dokumentarromanen L (1999) mottok han Prix Européen des Jeunes Lecteurs.

Debuterte som barnebokforfatter med Fisken


Erlend Loes første barnebok, Kurt, ble tatt imot med begeistring. Totalt har det kommet seks bøker om denne spesielle truckføreren. Bildeboken Den store røde hunden (1996), ble tildelt Kulturdepartementets bildebokpris, og er som Kurt-bøkene illustrert av Kim Hiorthøy. Deretter kom Rumpemelk fra Afrika (2012), som er illustrert av Alice Lima de Faria, mens Erlend Loes foreløpig siste barnebok, Politiland (2016) har illustrasjoner av nestoren Thore Hansen.

Politiland
Politiland er en komisk fortelling om en gutt som vil ut og leke tidlig en lørdag morgen, og en pappa som helst vil slippe. Han forteller Kim at barn som står opp tidlig på lørdager, risikerer å bli arrestert av Stå-opp-politiet. Pappa skremmer også med Spørreoggrave- og Masepolitiet. Hvordan det går er en overraskelse…


Thore Hansen
Thore Hansens karikerte illustrasjoner er elsket av mange. Mest kjent er han kanskje for illustrasjonene til Ruffen. Sjøormen som ikke kunne svømme.


– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord» som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?

– Det er mange. Jeg var enebarn til jeg var åtte år og både moren og faren min leste mye for meg. Det tror jeg nok må ha vært noe av grunnen til at jeg tidlig ble glad i historiefortelling og håpet at det var noe jeg etter hvert kunne drive med selv. Jeg husker spesielt Tarzan – legenden om Lord Greystoke. Forrykende. Brødrene Løvehjerte og Frendeløs. Hjerteskjærende. Og Heidi – når bestefaren gradvis blir mindre bister og hun i rullestolen plutselig går igjen. Herlig. Og så var det selvfølgelig folkeeventyrene. Det siste året før jeg begynte på skolen tok min mor seg fri fra sosionomjobben, eller om det var det siste halvåret, det husker jeg ikke, men da satt vi uansett hjemme og leste de tre tykke Asbjørnsen og Moe-bindene fra begynnelsen til slutt. Det var luksus, skjønner jeg nå.

– Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?

– Som nevnt i forrige svar; ja, jeg var en av dem. Og jeg har forsøkt å gjøre det samme med mine barn. Å lese bøker og se film sammen med dem er fortsatt noe av det viktigste for meg. All denne snakkingen og brettspillingen skjønner jeg meg ikke på. Men bøker og film får jeg sjelden nok av.

– Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?

– Det fikk meg tidlig til å tenke over at alle historiene kommer fra et sted. Noen sitter og tenker dem ut, og gir dem form og finner de rette ordene. Allerede i ti-årsalderen begynte jeg å håpe på at jeg kanskje kunne bli en sånn som gjør det.

Les gjerne Erlend Loes eget blogginnlegg om Politiland på Forlagsliv!